Viking sverd

Sverdets historie går langt tilbake i tid, og det ble regnet som det viktigste våpenet i vikingtiden blant annet. I Norge har det blitt funnet over 3 000 sverd fra vikingtiden, hvor de fleste ble funnet i mannsgraver. Ofte ble vikingsverd regnet som et personlig utstyr, som tilhørte den avdøde på den tiden. Sverdene hadde i praksis en ganske viktig betydning, og da spesielt symbolsk når det kom til den avdøde.

Importfunn fra britiske øyer

Vikingtidens største importfunn er sverdene som blant annet stammer fra britiske øyer eller selve kontinentet. Fra det frankiske rike ble sverd av ypperste kvalitet laget. Disse ble ofte kalt for Ulfberth-klingene, som var kjent for å ha innskrifter på latinsk. Denne innskriften blir oppfattet som sikre kjennetegn på import og at sverdet ble produsert utenfor Skandinavia. Dekor på enkelte hjalter lar oss skille mellom hjemlig produserte sverd og importerte sverd.

Ulike typer sverd fra vikingtiden

Det fantes flere særtyper, når det kom til vikingsverd. Typisk ville et vikingsverd ha en klinge med en lengde som ligger på mellom 70 og 90 cm. Sverdbladet kunne ha opptil to egger, men det var eneggede klinger som var vanligst før 800-tallet. Deretter ble det mer vanlig med tveeggede klinger. Håndtaket bestod for det meste av et overhjalt og underhjalt. Dette var for å beskytte hendene og for å stabilisere grepet.

De fleste vikingsverd hadde nydelig dekor som bestod av geometrisk dekor eller dyreornamentikk av kontrastmetaller. Eneggede vikingsverd skal ha vært basert på «Scramsaxen», som var et enegget kortsverd med spiss odd. Disse var utbredt blant angelsakser og i germanske områder rundt år 400–700. Det tveeggede sverdet ble oppfattet som en videreutvikling av den romerske sverdtypen «spatha», som var et langsverd. Vikingtidssverd er funnet i Russland og Baltikum som følge av skandinavisk ekspansjon.